Hei menneske, som kanskje leser bloggen min av og til.
Jeg har bestemt meg for å prøve å blogge litt på wordpress istedenfor blogg.no. Jeg har også bestemt meg for ikke å slette denne i tilfelle jeg skulle ville komme tilbake for å lese gamle ord, eller for å skrive nye. Hvem vet.
Dere finner meg (forhåpentligvis, man vet jo aldri om det fungerer eller ei) på:
www.engsoleie.wordpress.com :)
Trodde jeg skulle eksplodere av glede da jeg gikk mot deg, begynte liksom automatisk å smile et smil som ble større og større jo nærmere vi kom hverandre. Måtte ha sett dum ut der jeg gikk med det største smilet av de alle, men hva betyr vel det i lykkens øyeblikk? Jeg var så glad for å se deg, glad for at du var her med meg. Det er så rart det der, hvor uendelig stor gleden kan være ved bare å se et annet menneske.
Det har vært mange av de øyeblikkene,
den genuine fryden over å se dere alle.
Det fysiske finnes fremdeles. Jeg kan strekke ut armene mine og kjenne at dere er her, kjenne at dere ikke har forsvunnet helt ennå. Kanskje det er dette som er virkeligheten: nærhet, berøring, kjærtegn.
I dag smilte jeg fra innsiden av bussen til noen som stod ute i mørket . Jeg merket det ikke selv før jeg fikk et smil tilbake. Rart. Tenker ofte at jeg burde huske alle disse menneskene. Den Mystiske Mannen, han som smilte så fint en sen kveld på Majorstua i Oslo, og alle de andre som jeg har tenkt på så mange ganger, som jeg ikke helt klarer å glemme, og hvis ansikt blir mer utydelig for hver dag som går. Hvor er de nå? Hva tenker de? Hvilket liv lever de? Rart å tenke på at jeg en dag kommer til å glemme dem, til å ha andre ting å tenke på, andre mennesker som opptar livet mitt. For hvilken hensikt har det å tenke på dem? Hvorfor gjør jeg det? Man kan ikke huske alle. Det er så mange av oss.
(faensåleijegeravdennebloggenogavordeneminehelvetehelvetehelvetedetskulleikkeværtlovåtenkesåmye
manburdehaentenkekvote,kanskje.).
Tankene er så rare. Uforutsigbare. Kom for eksempel plutselig til å tenke på dager uten tid, uten klokken som forteller oss hva vi skal gjøre, uten et mønster å følge. Hadde vi klart å gjennomføre en slik dag, slike dager? Hadde vi klart det? Nei. Det tror jeg ikke. Kanskje på helt eget initiativ, men ikke som et felles forsøk av noe slag. Det er alltid noen som vet hva klokken er, og det er alltid noen som vil vite det. Vi hadde blitt skremt, hadde vi ikke? Kanskje vi innerst inne hadde visst hva klokken er, og kanskje det hadde vært helt greit, for når alt kommer til alt klarer vi jo å leve medi tiden. Det finnes imidlertid alltid øyeblikk hvor tiden opphører, og det er kanskje de mest dyrebare øyeblikkene vi har. Dette er øyeblikk der man er helt tilstede i situasjonen, øyeblikk der man ikke rekker å tenke over noe som helst, øyeblikk der man utnytter alle de prosentene man måtte være. Dette er øyeblikk man ikke er klar over har eksistertr før de er over. Kanskje det er de øyeblikkene man husker best i ettertidens evigvarende erinding, de stunder man prøver å finne den man en gang var, og en forklaring på den man har blitt.
(Burde skrive at 'dette kan man jo alltid komme tilbake til', og nå gjør jeg på sett og vis det, men i en parentes, som jo føles litt tryggere).
Alt jeg skriver, har jeg tenkt. Omtrent. Dette kan man også komme tilbake til.
Guess the world needs what I have
And what you do
Guess the
world need both the sun
And the moon
Too
Sad with what I
have
Except for you
- Rufus Wainwright
(Det er en sang, om noen skulle lure).
Snakket med meg selv hele veien hjem.
Han er sjenert. Tenkte på såpe. Vi er flinke. Tester, forsøker, skaper trygghet for de rundt oss. Ønsker kanskje det beste for hverandre.
«Jeg er glad i deg», sa han.
«Det mener du ikke», sa jeg. «Du er bare full!»
Og vi stoler på hverandre selv om vi ikke gjør det, og snart er vi borte. Det er mulig vi ikke kommer tilbake, kanskje det er sånn det bare er.
Hah. Det har null sammenheng.
Noen av oss er blinde.
Sove nå.
Noen gråter på solfylte dager.
Noen gråter i en varm dusj(og tårene utgjør ingen forskjell i vannet, tenker noen).
Noen gråter av grunner du aldri kommer til å få vite noe om.
(Noen prøver å trekke hele våren inn i lungene for å se om det hjelper).
Noen skammer seg over alt som er trist. Vondt. Ikke til å snakke om uten å knekke i femtito biter, eller noe.
Jeg lurer på når det er lov å gi opp (seg selv,andre).
(Kanskje alt er mønster. Repetisjon. Kanskje vi aldri klarer å komme oss videre).
Dette er en sånn dag som ikke fungerer på noen som helst måte. En sånn dag som får en til å tvile på alt. Som gjør at verden mister sin mening. Det er en sånn dag som har en forklaring, men som ikke blir mindre dårlig av den grunn. Dette er en sånn dag som kommer til å gå over, kommer til å komme tilbake.
Romanen er løgn, du trenger ikke å si det, jeg vil ikke høre det, for i morgen er den kanskje sann igjen.
Stabilitet finnes ikke i denne alderen og jeg vet at det er tanker som kommer senere. Trenger ikke å ta dem nå, på forskudd. Konsentrer deg om nåtiden. Blikkene.
Hun er vakrere enn ti tusen hvite fjær. Åttekommafem. Vi er så glad i deg, lille prinsesse. Store blå øyne. Ligner, men er ikke det samme. Kommer aldri til å bli det samme. Hun kommer alltid til å ha stabiliteten. Tryggheten. Jeg kan oppsøke den, kan oppleve den for en stund, men den varer ikke for alltid. Du vet, det er ikke noe som varer for alltid.
(Jeg begynner nesten å le av de store forskjellene, hvor langt fra virkeligheten dette tilsynelatende er, hvordan det fanges med ett eneste blikk, hvordan det skal utvikles og modnes, for det er ikke dette dere får, det vet jeg jo).
